Uncategorised

Etter 5 måneder i Ghana med masse fantastiske opplevelser, enorme inntrykk og innblikk i en veldig fasinerende kultur var det dagen for å ta farvel med barnehjemmet og min kjære vertsfamilie. Det ble en trist dag for de fleste. Men før alle klemmene var det dukket for skikkelig party med masse dansing

og så var øyeblikket jeg hadde gruet meg til i 5 måneder kommet...

Var veldig tøft å si favel til Daniel...

Etter dette dro jeg til familien og hentet tingene min og sa farvel før vi satte kursen for flyplassen i Accra og deretter Norge...

Og dette er min baby Daniel Vi vet ikke han eksakte alder, men vi tipper han er rundt 9-10 mnd.
Historien om Daniel begynte saa tragisk. Han kom til barnehjemmet en onsdag ettermiddag, etter at jeg hadde gaatt hjem, for ca 4 uker siden. Moren hans hadde forlatt han nede i en av disse kloakkdrenasjene langs veiene (her i Ghana er det aapne kloakksystemer mange steder). Da jeg kom paa jobb torsdag morgen saa jeg straks at denne stakkars babyen var veldig syk.
Jeg tok han derfor med til byens lab for for aa ta blodproever (det gaar mye fortere paa laben enn paa sykehuset). De brukte evigheter paa aa finne en blodaare og da de omsider fant den fikk de nesten ikke tappet blod. Daniel hadde vondt overalt og var naer ved aa miste bevisstheten. Proevene viste etter et par timer at han hadde sterk malaria og manglet mye blod. Saa da bar det rett til sykehuset.
Hjemme i Norge ville en baby i en slik tilstand blitt tatt rett inn til undersoekelse, men her i Ghana blir man pent bedt om aa sette seg ned og vente til det er din tur... (Det kom faktisk inn en doed dame da vi satt og ventet som bare laa paa en seng rett forann oss.) Jeg ble sittende i 3 timer, med Daniel paa fanget, foer vi kom inn til legen. Legen skrev ut malaria medisin og sa at han trengte blod og at vi maate gaa til barneavdelingen og legge han inn. Paa barneavdelingen fikk vi beskjed om at vi maatte skaffe blod og de andre medisinene, saa vi gikk til apoteket paa sykehuset for aa faa medisinene og blod. Men der kunne de fortelle at det var ikke noe blod. Da gikk jeg tilbake til legen og han ba meg om aa snakke med noen sykepleiere og faa dem til aa ringe etter han som jobbet paa sykehuslaben. De skjoente tydeligvis ikke det, saa etter enda litt tid stod det 4 sykepleiere og en lege rundt oss og diskuterte paa sitt lokale sproek. Og midt i blant dem stod jeg med en baby som var doeden naer, men d var visst ikke saa farlig... Vi hadde da vaert paa sykehuset i 4 timer uten aa ha faatt noe konkret hjelp. De fikk tilslutt ringt etter denne labmannen og han kunne fortelle at hvis Daniel skulle faa blod saa maatte noen gi blod. Saa det brukte de da altsaa over 4 timer paa aa fortelle meg! Doris, en av de eldre paa barnehjemmet var med meg, og hun ble testet for aa se om hun hadde samme blodtype som Daniel. Etter en time til med venting fikk vi endelig svaret, og de matchet!!! Jeg var saa sliten, frustrert, sint og glad paa en gang at jeg bare stod aa graat da de fortalte meg det. Da Doris omsider fikk gitt blod gikk det ganske raskt aa faa Daniel lagt inn saa de fikk startet blodoverfoeringen. Han ble liggende paa sykehuset i 2 netter. Og naa er han saa mye bedre!! Det er utrolig hvor rask forbedringen har vaert. Fra aa vaere en svak, dehydrert og underernaert baby er han naa en blid, mett og sterk gutt. Dette bildet av han tok jeg for en uke siden. Saa tusen takk igjen for alle penger dere har gitt. Som dere skjoenner saa trengs midlene virkelig....

Min hovedoppgave paa barnehjemmet er aa vaere sammen med de minste og ta vare paa dem, derfor er det mest bilder av dem. men regner med at dere ikke har noe i mot det, for de er bare saa nydelige!!!

Her ser dere Deborah, Agustina, Teddy, Terry, Mummy og Bright

Agustina, meg, Sandra og Bright

Deborah og Coby

Teddy

Coby

Sandra

Oppvasken tas i bakgaarden

Ikke alltid mulig aa faa sitter i fred aa spise...

De nydelige tvillingene Teddy og Terry

Jeg staar opp kl 6 om morgenen og det er faktisk litt kjoelig enda. Spiser frokost og rusler de 10 minuttene til barnehjemmet hvor jeg jobber, sammen med Tove (min gode svenske venninne) og Janette fra England.. Hele veien er det lokale som hilser paa oss og smaa barn som roper: Owbroni, how are you??? Owbroni betyr som dere sikkert har skjoen, hvite menneske. Naar vi kommer inn paa veien som leder til barnehjemmet kommer det straks 20 barn loepende mot oss med utsrakte armer og store smil, for en velkomst!! Og for en kjaerlighet man moeter hver dag!! Barna er saa nydelige, og saa blide og fornoeyde til tross for at de ikke har noen materielle goder, slik som norske barn har. Naar det kommer folk paa besoek henter de fram trommer og synger og danser alt de kan. De ser ut til aa vaere verdens lykkeligste barn, men dette viser seg aa bare vaere fasaden en ser foer man kommer paa innsiden...

Hver dag ser jeg barn som blir slaatt, uten grunn, ofte av eldre barn som skal leke at de er voksne. De faar ikke lov til aa graate og hvis de slaar seg eller de graater for noe annet saa blir de bare ledd av. Naar de blir slaatt av voksne fordi de gjoer noe galt er det ofte at de voksne gjoer det med et smil om munnen. De stakkars barna forstaar jo ikke om de er sinte eller om det skal vaere morsomt. For hvem synes vel det er goey aa bli slaatt... Barna kommer som regel til oss naar de er lei seg, for de vet at de faar troest. Det er mange kulturelle kraesjer i loepet av en dag paa barnhjemmet.. Naar barna gjoer noe galt saa er det saa aa si umulig for oss aa faa de til aa slutte med d de gjoer. For det foerste forstaar de lite engelsk, og for det andre slutter de bare naar de blir slaatt, for det er det de er vant til... Saa det er noen frustrenende oeyeblikk i loepet av en arbeidsdag kan man si...

Naar man kommer paa innsiden av barnehjemmet saa svinner ofte de store smilene, og de triste oeynene kommer frem isteden... Mange av barne er innesluttet og gaar mye for seg selv. Bortsett fra noen faa, som ikke er saa lett aa komme i kontakt med, er saa og si alle veldig opptatt av kontakt med oss voksne. Det er nesten 40 barn paa barnehjemmet, og vi er 4 frivillige som jobber der, men vi kulle godt vaert 10, for behovet for oss er saa stort.

For pengene dere har donert har jeg hittil kjoept sengetoy (slik at de har noe aa ha over seg om natten), noe mat og undertoey. Det viste seg da jeg kom til dette barnehjemmet at de frivillige som har vaert her foer meg har gjort veldig mye. De har kjopet senger og madrasser og de har bidratt med mye klaer, og sikkert leker ogsaa. Klaerne og lekene ser vi ikke mye til.. Det er ogsaa en veldig rar greie her i Ghana... Alt nytt skal tas vare paa og ingen leker skal lekes med i fare for at det skal gaa i stykker. Eller saa vil de bare ikke at barna skal ha noe aa leke med... Ikke vet jeg... Men det var ihvertfall like greit at jeg ikke samlet inn masse foer jeg dro, for her hadde d bare blitt satt bort. Fordi dette barnehjemmet naa har det ganske bra i forhold til mange andre barnehjem kommer jeg til aa bruke mesteparten av pengene paa andre barnehjem som hverken har mat, senger eller madrasser... Jeg kommer til aa reise rundt til ulike barnehjem naar jeg og mamma skal paa rundreise her i Ghana i mars. jeg regner med at ingen har noen innvendinger mot at pengene gaar til noen andre barnehjem isteden...

Selvom hverdagen her kan vaere toeff, saa angrer jeg ikke et sekund paa at jeg dro hit. Gleden i barnas oeyne naar jeg kommer paa jobb, naar jeg leker med dem og naar de faar sitte paa fanget, er ubetalelig! Akkuratt naa er det beste i livet smaa, moerke brune armer som strekker seg mot meg, gir meg en god moekkete klem (det maa jeg legge til... jeg har aldri vaert saa moekkete i hele mitt liv....!!! hehe!!!), et vakkert smil og en herlig latter!

Believe me, this is life!!!

Bye bye for now

Abena Silje

Uken startet med dansekurs og trommekurs, noe som var veldig artig, men ogsaa veldig utfordrende i 30 varmegrader!

Men saa fikk vi oss noen deilige turer paa stranden for aa avkjoele oss.

Disse gutta spilte reaggie paa stranden, no woman no cry... hehe